4.4. Takt 79 (2:43) - 121

Det ender over i B temaet igjen, men denne gang med visse forandringer. Orgelpunktet på tonen d "flyttes" til tonen c. Det er en forandring som man kanskje ikke legger merke til ved første gangs gjennomlytning, men den nye liggetonen fungerer like bra som den gamle.

Temaet repeteres 3 ganger, men annen gang kommer en el.gitarsolo i tillegg. Den er referert til oversiktskjema som F. Denne soloen kommer igjen senere på plata, men da i en helt annen kontekst. Soloen er et eksempel på Oldfields el.gitar spill.

Ved tredje gangs temagjentakelse skjer visse forandringer. En gong "slår an" et fyldigere lydbilde. Stringen oktavdobles og gir en "fetere" klang. Det introduseres en ny el.gitar, som er mer i forgrunnen, men det spilles den samme soloen (F). Bassmønstret blir enklere, en jevn puls med bare grunntone pg kvint.

På slutten av temaet (i takt 118) merker vi en spenningsøkning. El.gitaren spiller en oppadgående skalabevegelse. Bassen intensiveres, og i takt 119 kommer en gong inn og skaper spenning. Spenningen utløses i takt 121. Det skjer en modulasjon fra g-moll til f- moll, altså et lite sekund ned. Det må man si er ganske snedig.

Man får likevel følelsen at et eller annet mystisk skjer akkurat i overgangen. Dersom man prøver å spille sammen med plata (f.eks. gitar) vil man oppdage at første del av "Ommadawn" faktisk ikke spilles nøyaktig g-moll og fiss-moll. Det er vanskelig å sie noe om dette merkelige fenomenet var planlagt på forhånd eller om det var resultat av tilfeldigheter i stemningen av instrumenter. Men uansett årsak har Oldfield lykkes å skape en spennende overgang.

El.gitarens oppadgående skalabevegelse takt 119-120 ender på tonen c og vi er over i en ny toneart.

Created: 18 August, 2004 - Last changed: 18 August, 2004 - Comments (0)